This Is My Body (detalj). © 2005 Jan Valentin Sæther / BONO All Rights Reserved

Frosset virkelighet: Minne, konservering og arkeologiske funn fra vår nære historie

«Envelope» er en ganske åpen tittel. Den er som en hvilken som helst konvolutt som dumper ned i postkassa. Spennende, noen ganger litt truende. Mange har et angstladet forhold til konvolutter. Selv er jeg mest bekymret for de hvite C5-konvoluttene uten avsenderadresse og gjerne poststemplet Trondheim. De inneholder, som oftest (for autoritetsfryktende sjeler) truende inkassobrev. Velformulerte, høflige på overflaten. Et tynt ferniss av humanisme over muskler av stål og nådeløse innkrevingsmetoder. Et snev av motorsykkelgjengsmoral. Gi meg penga, - ellers! Sæthers invitasjon og tittel er kanskje like skumle. Du vet ikke hva du får i det du entrer galleriet. Du er uforberedt, og har sannsynligvis beskyttelsesskjoldet nede. For Sæther maler jo trivelige, ufarlige, teknisk godt utførte malerier som man kan se hva forestiller, gjør han ikke? (Mange later til å tro det, men de kan ærlig talt ikke ha studert hva kunstnerskapet hans handler om særlig nøye.)

«Envelope» er en installasjon bestående av tre hovedkomponenter: et ekkelt, metallisk urytmisk lydbilde som nå og da bryter stillheten; en serie på fire konvolutter med tekster i; og en rekke konvolutter med fotografier av hva som var igjen av tre palestinske tenåringsgutter etter at det israelske militæret var ferdige med dem en dag sent i desember i fjor. Alle konvoluttene er vokset, forseglet. Altså en dobbel konvoluttering. Men likevel er innholdet lesbart for oss. Ikke helt tydelig, ikke helt tilgjengelig, men nok til at vi kan få en forståelse av hva de inneholder uten altfor store anstrengelser.

Tekstene er fra første halvdel av nittenhundretallet. Sæther har valgt ut fire forskjellige kunstmanifester: futuristenes første manifest (publisert i Le Figaro i 1909), et dada-manifest, et manifest signert Artaud, og Bauhaus' manifest. De er lagt i brune standardkonvolutter størrelse C3, vokset inn og hengt på en stram, rytmisk rekke langs lokalets ene vegg. Nesten som et minimalistisk maleri. Deres militante stemmer bebuder en ny tid, et nytt samfunn og et nytt liv for det moderne menneske. Den utopiske visjon skal realiseres med den nye teknologis og industris hjelp. Alle midler er tillatt. Brenn bibliotekene! Nye hus til hver ny generasjon! Strømlinjeform menneskene! Vil de ikke, så skal de. Programerklæringene er alle ganske brutale. I hjørnet til høyre for disse konvoluttene står en utfoldet tommestokk lent opp. Den er stram og stringent og poengterer ytterligere tekstenes budskap.

Neste vegg er et trist syn. Et skrekkelig syn. Orker vi å se? Bør vi se? Har vi rett til å se? Har vi rett til å la være å se? Dette er spørsmål som naturlig oppstår når man betrakter disse tre maltrakterte kroppene. Neste spørsmål er: Hvordan kan noe sivilisert menneske få seg til å gjøre dette mot et medmenneske, om enn et avdødt medmenneske? Hvorvidt de døde før denne uhyggelige skjendelsen fant sted, vet jeg ikke, men handlingen er uansett så grusom at den er bortenfor enhver forståelse.
    Fotografiene av de tre guttelikene som utgjør hovedelementet i dette verket, «This is my body», har blitt delt opp og satt sammen igjen i en usymmetrisk komposisjon. Umiddelbart, før øyet fanger opp hva det er man virkelig betrakter, kan det virke som et bysantinsk ikon, og det er ingen søkt tolkning, tatt i betraktning Sæthers ståsted. Sæther er religiøs, en kristen gnostiker, og han har fungert som prest i Ecclesia Gnostica de siste tolv år, ved siden av sitt virke som billedkunstner. I løpet av hele karrieren har han søkt å finne en måte å uttrykke åndelig visdom gjennom sine bilder som alle inneholder referanser til religionen og dens historier. I «This is my body» transformeres og sublimeres vår brutale virkelighet. Guttene blir til ikoner. Varsomt pakket inn i spesiallagede konvolutter. Vokset inn. Vi skal ikke glemme dette. Vi får ikke glemme dette. Men vi må heller ikke glemme skjønnheten. Bildene står som et sterkt men høytidelig og ærbødig minneskrift over alle ofre i væpnede konflikter. Over alle som har vært, er og vil bli utsatt for en slik grusom urett. Innimellom konvoluttene med fotografier, finner vi konvolutter med små, tegneserieaktige bilder av tanks, helikoptre og fjernsynsapparat, utstyrt med tankebobler. Den trivielle hverdagen og livene til de soldatene som til en hver tid må tjene sitt land. Tanker som surrer gjennom hodet: Det skal bli deilig med en dusj! Hvor er dropsene mine? Og den ene lille boblen over fjernsynsapparatet som sier: Dette er mitt legeme! En viktig ledetråd til forståelsen av utstillingen.

Det tredje hovedelementet, lyden, er en fallende mynt på et hardt betonggulv. Ujevne intervaller og et høyt lydnivå gjør opplevelsen nesten smertefull. En liten innvokset pengepose, diskret oppstilt på gulvet opp mot veggen gir et hint om hva man hører. For Sæther gir oss aldri hele historien. Han legger ut spor, peker i retning av hva han ønsker å si ved titler, og vever verkene sammen ved hjelp av symboler han har utviklet gjennom lang tid. Kontinuiteten i kunstnerskapet er sterk. Nøytrale objekter, containere: pappkartonger, papirposer, konvolutter, innsurrede knytter - med og uten et innhold.

Hanne Storm Ofteland, Cand. Philol.
kunsthistoriker